Eget hjem – utfordringer og muligheter

Tekst: Ingrid Vengen Hansen

 Sævold ønsker velkommen. Han er entusiastisk, og bruker nesten opp ordet «fantastisk» når han skal introdusere. Han spør om det er noen i publikum som «bor sammen med noen dere ikke vil bo sammen med», til latter fra salen. Sævold gir ordet til Balavoine, som representerer Landsbystiftelsen.

Flere i forsamlingen har aldri hørt om «Campinglandsbyene». Det er et integrert bofellesskap i landsbyform. Balavoine viser engasjert fram bilder fra «Campinglandsbyene» mens han forteller. Det er 6 landsbyer i Norge, den første startet i 1966, for over 50 år siden. Det var en gruppe pårørende og noen medarbeidere som hadde fått ideer fra Skottland, som lagde de første landsbyene.

Vidaråsen, som er eldst, ligger i Vestfold. Etter det kom Hogganvik på Vestandet, ved Saudafjorden. Jøssåsen er i Mostadmarka utenfor Trondheim. Valersund ligger på Fosen. Der er også Fram-skolen, som er et tilbud for unge voksne etter fullført videregående. I 1990 kom Camphill Rotvoll, som er et ganske ordinært bomiljø i Trondheim. Der bor det omtrent 350 mennesker til sammen, hvorav 150 har utviklingshemming. Det er et integrert bomiljø. Det innebærer at det er preget av at det bor utviklingshemmede der, og at deres behov for oppfølging blir fulgt opp, ikke bare faglig, men også sosialt.

De har fokus på arbeidsliv, at alle har et arbeid å gå til. Utgangspunktet er gårder og landbruk, i tillegg til 40 andre arbeidstilbud i landsbyene. I tillegg er det viktig med kunst og kultur, som alle er med på, hele landsbyen.
Det er en utfordring at det er få som kjenner til Landsbystiftelsen. Det er et tankekors at noen sier det er et samfunn i samfunnet. Den tankegangen stemmer ikke, sier Balavine, for de som bor i landsbyen er like integrert i samfunnet som alle andre, med den avstanden som er til byer og tettsteder.

Dag Balavoine. Foto: Mikkel EknesGitlesen påpeker at folk må få lov til å bestemme hvordan de vil bo. Det som er viktig, er at man sikrer selvbestemmelsen. Gitlesen har fått henvendelser fra en del med utviklingshemming som har bodd der som beklager seg over manglende selvbestemmelse. Man blir ikke integrert når det bare er 17 andre mennesker i bygda.

Balavoine skyter inn at landsbyene har utviklet seg utrolig siden 80-tallet. De etiske dilemmaene som kommer fram er kjempespennende, og landsbyene har utviklet seg veldig mye i retning av deltakelse i samfunnet.
Gitlesen ber om ordet: «Det med manglende selvbestemmelse er ikke noe som gjelder landsbyene spesifikt. Det kan godt være at det er et større problem i kommunale bofellesskap, jeg vet ikke, men det er en problemstilling.»
Sævold retter fokuset inn mot debatten igjen. Løftet som dreier seg om bolig, henger definitivt også sammen med disse løftene som dreier seg om selvbestemmelse, målstyring og sterkere politisk styring.

Kaldheim tror at systemer blir utfordret av andre måter å tenke på og andre konsepter, og det synes han grunnleggende sett er bra. Det er viktig at man får ivaretatt sosialt fellesskap, tilhørighet, verdighet og stolthet ved å ha diskusjoner, og at man har nysgjerrighet. Det er viktig at vi stiller disse spørsmålene: Hva gjør man? Hvorfor gjør man det? Hva har man fått til? Virker det, har det effekt? Dersom det vi gjør ikke virker, må vi ha lave skuldre for å ville gjøre forandringer og forbedringer.
Vi må aldri miste perspektivet på de mange som sitter hjemme og ikke kommer seg ut. «Det er vel et av de områdene jeg brenner mest for,» sier Kaldheim. Det andre som han brenner for, er at også folk med utviklingshemming må få eie sin egen bolig. «Her har vi noen mennesker som er dømt til å leie for alltid! Sånn skal vi ikke ha det, det går ikke an,» fortsetter han, mens han slår hånden i bordet, til stor applaus fra salen.

Osmund Kaldheim. Foto: Mikkel EknesSævold retter et spørsmål til debattantene: Har det skjedd noe på de to årene, eller er situasjonen akkurat slik den var da utvalget avleverte sin utredning [NOU På lik linje]? Gitlesen sier at formelt sett er situasjonen identisk. Organisasjonen er mer oppmerksom på feltet, men formelt har det ikke skjedd noe.

Sævold lurer på hvorfor det går så tregt, hvorfor det skjer så lite. Han utfordrer Gitlesen: «Vi sier at du blir statsråd, du kan til og med velge det departementet som har mest innflytelse på dette feltet. Hva gjør du da som statsråd på din første dag, for å få fart på dette? Hvilke virkemidler har du, hvilke verktøy har du, hva setter du i gang, hvilke direktiver gir du, hvilke muligheter har du?»

Gitlesen sorterer bort det han ikke ville valgt, før han lander på Kommunaldepartementet. Da hadde Gitlesen satt denne saken på topp, og da er det stor sjanse for at man hadde fått den gjennom. Kaldheim presiserer at Gitlesen hadde blitt en god statsråd, da det tar en stund før han kommer til poenget. Kaldheim savner svaret på hva Gitlesen ville prioritert.

Kaldheim på sin side ønsker å fortsette der han var tidligere, med å eie fremfor å leie. Det å eie egen bolig har noen grunnleggende fordeler. For det første er det lønnsomt, for det andre gjør det noe med verdigheten, hva man bestemmer over, og det har med å være en del av et samfunn som er basert på at de aller fleste av oss i mesteparten av livet eier vår egen bolig. Er det mulig å få flere til å eie?

Kaldheim benytter anledningen til å holde et miniforedrag: «Hvordan drive bank når du ikke er økonom og ikke har peiling på penger». Poenget er at folk skal kunne bo, kunne eie egen bolig og ha trygghet for at man betaler renter og avdrag. Kaldheim er engasjert, og får applaus fra forsamlingen.

Sævold og Gitlesen takker for miniforelesningen, og Sævold oppfordrer de som ønsker sosialøkonomiske bankforelesninger til å bestille tid hos Kaldheim.

Det å bygge selv, er å snike i køen, blir det sagt, forteller Gitlesen. For kommunene, så koster ikke boligen noe. Det er tjenestene som koster, og derfor vil de ikke åpne for at de kan eie. Kaldheim ber om å få svare på dette. Han henviser til at det er et stort antall personer som ikke bor i bofellesskap, men som fremdeles bor hjemme hos mor og far. For at man skal bo og eie egen bolig, så er man avhengig av finansiering, spesielt når man ikke får det i bank. Da er startlånet veldig viktig. Kommunene har blitt flinkere, men de kan godt bli enda mer aktive. Startlånet er et veldig godt virkemiddel. Kommunene får så mye startlån fra Husbanken som de ønsker, for Husbanken har omprioritert innenfor den lånerammen de har. Husbanken gjør alt de kan for å presse ned de store prosjektene og få ned antall prosjekter som ligger med flere samlokaliserte boenheter.

Gitlesen får endelig ordet, og gir kreditt til Kaldheim for at han har gjort mye bra. Problemet ligger i at han mangler virkemidlene. Skal vi få til bedre styring på dette feltet, så må det komme sterkere virkemidler. Kommunen må få lov til å styre mindre, og folk må få lov til å velge mer.

Fra venstre: Dag Balavoine, Jens Petter Gitlesen og Osmund Kaldheim. Foto: Mikkel Eknes

Det har kommet inn noen spørsmål fra salen:

Hva kan vi som sitter her gjøre for å bidra til at skillet mellom tjenester og boliger blir reell?

Hva skal til for at en bopel blir et hjem?

Gitlesen får svare først: «Vedrørende spørsmålet om bygg og tjenester, så var det var langt klarere før. Det var også sterkere føringer som Husbanken brukte overfor kommunene. Jeg tror det er sterkere styring som skal til, og informasjon.»

Kaldheim ber om ordet: «Det alle kan gjøre her, det er å kartlegge hvem bor hvor i egen kommune, sånn at man har full oversikt over det. Det man sannsynligvis kommer til å finne, er at det er veldig mange som bor hjemme, og at det ikke er noen plan for å flytte hjemmefra. Begynn der, vit hva som er situasjon i egen kommune, hva er planen og hvordan skal man komme dit. Det er et fåtall som har behov for så omfattende tjenester at bofelleskap er løsningen. Jeg tror at man må snu tankegangen fra at du blir puttet inn i et tjenestetilbud hvor boligen følger med, til at du må tenke helt omvendt. Du må tenke bolig først, og så tjenestene inn i boligen, sånn som man gjør for alle andre.»

Sævold er enig med Kaldheim: Man må få den oversikten, det er noe som meldes tilbake fra mange kommuner, og organisasjonene er også i tvil om de tallene man får er korrekte.

Kaldheim svarer på det andre spørsmålet: «Vi har hatt en diskusjon helt siden 60-tallet på hva forskjellen på en institusjon og et hjem er. En institusjon er når du ikke bestemmer selv når du skal stå opp, når du skal spise, hva du vil gjøre, når du er avhengig av fritidstilbud, avhengig av turnus, og foreldre kan aldri komme på besøk 14:30, for da er det vaktskifte. Er dette situasjonen i et normalt hjem? Nei det er det ikke.»

Balavoine har forsøkt å få ordet i en halvtimes tid, men får streng beskjed om å holde det kort. «Det har vært mange spørsmål om hvem som har gjort noen ting i de siste årene, og hva som har skjedd. Jeg vil si at det som faktisk har skjedd den siste tiden, det er to karer i Tolga som har stilt noen vesentlige spørsmål. De har virkelig satt fram at det er egentlig de med utviklingshemming selv, som sitter med svaret. Det vi må gjøre er å virkelig lytte til hva deres faktiske behov er, og hvordan de ønsker å ha sitt liv. Jeg tror det å skape et hjem er ikke bare et administrativt, politisk spørsmål. Det er et sosialt spørsmål; vi lever i relasjon til andre, og skaper et hjem i forhold til hvilke sosiale relasjoner vi har. Og jeg ønsker virkelig i framtiden at det er mange forskjellige typer botilbud for mennesker med utviklingshemming, ikke bare en, og at de utvikles ut ifra hva de selv har behov for.»

Sævold innvilger debattantene noen ord til slutt for å svare på hva som skal til for at vi ikke står her med denne forsamlingen om en fire-fem år og har den samme debatten som vi har i dag.

Kaldheim avslutter med å si at det for det første må planlegges at det skal være rom for alle, ikke bare knyttet til utviklingshemming, men også i forbindelse med alder og folk som har ulik inntekt. For det andre er man nødt til å ha finansiering, og man må tørre å diskutere sparing. For det tredje handler det om at kommunene må få til et samarbeid mellom fagsiden, boligsiden og de som driver med tjenestetildeling.

Sævold bryter inn og forteller at det nå er en fare for at de blir kastet av scenen. Han tildeler 30 sekunder hver til Gitlesen og Balavoine.

På 90-tallet var staten villige til å styre mer og satte strengere krav overfor kommunene, forteller Gitlesen. Han tror at vi må tilbake til mer statlig styring inntil kommunene viser at de oppfører seg i samsvar med FN-konvensjonen, og i samsvar med politiske målsettinger på feltet.

Balavoine på sin side tror ikke at statlig styring er alt. Man trenger det også, men det viktige er også at de som har utviklingshemming selv – spesielt de som er unge og skal gå inn i denne situasjonen hvor de forhåpentligvis eier sin egen bolig – kan klare å mestre et voksent liv. Det skjer ikke fra en dag til en annen – det skjer gjennom en prosess hvor de får støtte til å forstå hva det er å være voksen og komme ut med sin egen stemme og være deltakende i samfunnet.

Sævold takker debattantene og avslutter paneldebatten med at han håper at ikke den samme debatten foregår om 100 år.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 3/2019.

Last ned artikkelen som PDF.