Tvang og makt - nok snakk og over til handling

Dette er en kommentar fra fagsjefen i SOR. Teksten gir utrykk for forfatters meninger. Forfatter er ansatt 20% i Fagskole Viken. 

Berge og Ellingsen (2025) kom med en viktig artikkel denne høsten. Gjennom undersøkelse av registerdata fra Helsetilsynet, en intervjubasert survey med landets statsforvaltere og gjennomgang av registerdata fra en stor kommune i Norge kan de stadfeste følgende: 1. Det er en økning i registrert tvang etter Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 over 20 år. I tillegg har vi tvang gjennomført etter kapittel 4A i Pasient- og brukerrettighetsloven. 2. I samme periode har det vært en reduksjon av tilsyn fra statsforvalter knyttet til vedtak. 3. Det søkes om dispensasjon fra utdanningskravet i rundt 80% av vedtakene. 4. Kvaliteten i tjenestene til mennesker med utviklingshemming har gått ned. 5. Har du en utviklingshemming har du en mye høyere sannsynlighet for å bli utsatt for tvang enn om du ikke har en utviklingshemming.  Disse punktene er forhold som reduserer rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemming, videre kommer noen konkrete forslag som kan sikre disse forholdene i større grad enn i dag. 

Gjennomgang av eksisterende praksis 

Som foreslått i Berge og Ellingsen (2025) må det gjennomføres en gjennomgang av eksisterende ordning og lovverk for å sikre et godt beslutningsgrunnlag for nødvendige endringer i lovverket. NOU 2019: 14 la frem forslag til Tvangsbegrensingsloven, en felles tvangsbegrensningslov for helse-og omsorgstjenestene. Denne loven bidrar til å innfri kravet om likhet og ikke-diskriminering i artikkel 5 i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ved å være uavhengig av diagnose, men for å ivareta rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemming må en konkret oversikt over situasjonens tilstand og faktiske behov være på plass. Per nå kan det virke til at situasjonen er fullstendig ute av kontroll! 

Bygge kompetanse på alle nivå 

Kompetanse på utviklingshemming trengs både for å sørge for gode liv til folk etter deres ønsker og behov, ha kvalitet på tjenestene, jobbe forebyggende og med alternative løsninger til tvang og makt og sørge for ivaretakelsen av rettssikkerhet ved behov for å fatte vedtak. Mange av de som jobber i tjenestene til utviklingshemmede er ufaglærte eller har fagbrev som helsefagarbeidere, barne- og ungdomsarbeider, aktivitør og lignende. Hvis man ser på lærerplanen til disse utdanningene er det svært lite om utviklingshemming, målrettet arbeid, tvang og makt og annet pensum knyttet til dette tema. Søkelys på utviklingshemming bør inn i den videregående skolen, i det minste i de studieretningene som skal jobbe med mennesker. 

Videre har vi en gylden mulighet til å bygge opp kompetanse på feltet gjennom fagskolene. Mange fagskoler i Norge i dag har studier som målrettet miljøarbeid og positiv atferdsstøtte på 60 studiepoeng. De fleste studentene her har et fagbrev innenfor helse og/eller omsorg, resten har realkompetanse innenfor samme felt. Mange av disse studentene jobber allerede innenfor tjenestene til mennesker med utviklingshemming og har gjort det i mange år. En bevissthet rundt og anerkjennelse av denne kompetansen i kommune og stat fører til at kompetansen kan benyttes der behovet er, i tverrfaglig samarbeid med fagpersoner med utdanning på høgskole/universitetsnivå. 

For å styrke tjenestene og rettssikkerheten til personer med utviklingshemming må vi få flere vernepleiere inn i tjenestene. Alt for mange vernepleiere forsvinner til andre felt og dyrebar kompetanse går tapt! Kommunene må skape attraktive arbeidsplasser med gode fag- og lønnsbetingelser. Vi fagpersoner som er inne i feltet må skape en stolthet rundt det vi driver med. Hører jeg en gang til en vernepleier si «jeg jobber BARE i bolig jeg» blir jeg rasende! Vi jobber for og med mennesker med behov for kvalitet og høy fagkompetanse, og dette bør i seg selv fremme en stolthet hos ansatte i disse tjenestene! Vernepleierutdanningene har et stort ansvar når det kommer til både kompetanse og tilknytning til tjenester til personer med utviklingshemming og jo mer vernepleierutdanning vaskes ut jo færre kompetente vernepleiere på kjerneområdet utviklingshemming får vi. Vernepleierutdanningenes fokusområde bør og skal være utvikligshemming og funksjonsvariasjon. De som jobber med å lære opp vernepleierne må inneha kompetanse på feltet, praktisk så vel som teoretisk.  

Realkompetansevurdering i forhold til vedtak etter Helse-og omsorgstjenesteloven kapittel 9

Det stilles, med rette, krav til kompetanse for å gjennomføre vedtak etter Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Kommunene søker dispensasjon i rundt 80% av disse vedtakene, et skrikende signal om at de ikke klarer å få tak i denne kompetansen. Vernepleierne blir ikke ansatt i alle stillinger de burde vært ansatt i knyttet til tvang og makt fordi de ikke søker på stillingene. Så hvordan kan vi sikre denne kompetansen uten å leve i en illusjon om at vi plutselig skal få nok utdannede på høgskole/universitetsnivå som søker seg til tjenestene? 

Er en utdanning er kvalitetsstempel i seg selv? Hvorfor er det sånn at en nyutdannet vernepleier uten erfaring fra feltet eller kjennskap til mennesket det gjelder både kan drifte og gjennomføre et vedtak etter Helse-og omsorgstjenesteloven § 9-5 b, mens en helsefagarbeider med 20 års erfaring med brukergruppen, personen som saken gjelder og fagskoleutdanning i målrettet miljøarbeid ikke kan? Hvem av de to sitter med størst kompetanse på den aktuelle saken? Fagskolen Viken jobber nå med en utdanning på 30 studiepoeng i tvang og makt som bygger på studiet i målrettet miljøarbeid og jeg vil på det sterkeste oppfordre ledende myndigheter til å se på mulige og alternative løsninger i forhold til kompetanse, vedtak og for hvem det trengs å søkes dispensasjon for. Når kommunene ikke får tak i vernepleiere må det stimuleres til å øke kompetanse på andre måter, eller så fører det bare til at kommunene gir opp. Dette er ikke en profesjonskamp, dette handler om kunnskap som komplimenterer hverandre. Vernepleierkompetansen blir aldri overflødig og ved å skape kompetente fagfolk på ulike nivåer innenfor utdanningsfeltet bygger vi robuste fagmiljøer som til og med kan føre til at flere vernepleiere ønsker seg inn i feltet. 

Slutt på dom under Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 

Vi har en ordning i Norge i dag som gjør at hvis du er "uten skyldevne grunnet høygradig utviklingshemming" kan du dømmes til tvungen omsorg ved alvorlige lovbrudd. Erfaringsmessig er det flere mennesker med utviklingshemming i dag som får et vedtak etter Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 som i praksis har begått alvorlige lovbrudd og får vedtak som er lignende soning under tvungen omsorg, uten å ha vært gjennom hverken avhør eller domstol. De blir rett og slett dømt under Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 av kommune, spesialisthelsetjeneste og statsforvalter. Hvor er rettssikkerheten i slike tilfeller? Hvor går grensen for hva som bør anmeldes og hvor er samarbeidet med kriminalomsorgen? CRPD artikkel 11 og 12 fastsetter tydelig en likhet for loven, retten til tilgang til rettsapparatet, og at kompetanse på feltet også skal ligge hos politi og fengselsansatte. Kunnskapen rundt denne tematikken er for lav i Norge og økt samarbeid mellom helse- og omsorgstjenestene og kriminalomsorgen etterspørres i NOU 2025: 2 Samfunnsvern og omsorg.

Tilsyn med tjenestene 

Et vedtak på bruk av tvang og makt er en alvorlig inngripen i noens liv. Kommunen sitter med ansvar for både kvalitet i tjenestene og skal holde seg innenfor budsjettet. Som presentert i Berge og Ellingsen (2025) har antall tilsyn fra statsforvalter gått ned mens antall vedtak har gått opp. Hvilken økonomisk uavhengig part skal ivareta nettsikkerheten til mennesker med tvangsvedtak? Enten må statsforvalter få økt bevilgning til å gjøre det eller så må det lages alternative løsninger ved at andre organer tar ansvar for dette. Uavhengige parter må ha oversikt over det reelle bildet der ute. 

Et avsluttende hjertesukk 

Mitt inntrykk er at det gjøres særdeles lite på feltet tvang og makt for tiden, og at alle sitter på gjerdet og venter på en ny tvangslovgivning. En tvangslovgivning som lar vente på seg. Fagpersoner i Norge kan ikke lenger sveve rundt i hver sin boble og drive med sitt, vi må sørge for samhandling og ivaretakelse av rettigheter og kvalitet på alle områder. Avstanden mellom kommunehelsetjenesten, barnehage-, skole- og arbeidstilbudet til mennesker med utviklingshemming, spesialisthelsetjenesten, statsforvalter, direktoratene og departementene, kriminalomsorgen, videregående opplæring av fagpersoner, fagskoler og høgskoler/universitetet er for stor. Denne avstanden skaper barrierer for mennesker med utviklingshemming, denne avstanden setter rettssikkerheten på spill! Kunnskapsgrunnlaget rundt tvang og makt er for svakt, praksisen for sprikende, kompetansen i tjenestene manglende, lovverket utdatert. Nå må alle jobbe sammen for å løfte både kunnskap, kompetanse og engasjement for å få kontroll over tvangsbruken og ivareta grunnleggende menneskerettigheter!