Team Pølsa vant Gullruten. Når vinner de rettighetene sine?

Dette er en kommentar skrevet av daglig leder i SOR, Linn Løvlie Slette.
Kommentaren gir uttrykk for hennes meninger. 

Men Gullruten-statuetten har en mørk bakside.

For mens vi klapper for mennesker med utviklingshemming og andre funksjonsvariasjoner i beste sendetid, pågår det en langt mindre rørende fortelling i Kommune-Norge. Der handler det om kommuneøkonomi, personellmangel, boligpolitikk og sviktende rettssikkerhet.

Samtidig som Norge hyller Team Pølsa, legger regjeringen fram et revidert statsbudsjett der investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser foreslås kuttet med 292 millioner kroner. Samtidig varsles det at enkelte krav i tilskuddsordningen, som ikke følger direkte av annet regelverk, skal fjernes fra 2027.

Det høres teknisk ut. Det er det ikke.

For slike krav har vært med på å beskytte mot reinstitusjonalisering. De har handlet om normalisering, integrering og at boliger ikke skal få institusjonslignende preg. Når kravene svekkes, samtidig som CRPD artikkel 19 slår fast retten til å leve selvstendig og være en del av samfunnet, må noen stille det ubehagelige spørsmålet:

Hva skjer med retten til å velge hvor og med hvem man vil bo, når staten gjør det enklere for kommunene å bygge større, mer fleksible og mer institusjonslignende løsninger?

CRPD er tatt inn i menneskerettsloven. Rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse er ikke lenger noe vi kan pynte oss med i festtaler. De er norsk lov.

Likevel peker politikk, kommunal praksis og byråkratiske utredninger mot en langt mindre rettighetsfestet hverdag enn CRPD forplikter oss til.

Utfordringene er reelle. Det blir flere eldre, færre hender og trangere budsjetter. Kommunene står i vanskelige prioriteringer.

Men når knapphet på penger og hender blir det vi styrer etter, hvem taper først?

Vi vet svaret.

Det er sjelden de med de skarpeste albuene som taper først. Det er oftere de som allerede må kjempe for å bli hørt. De som omtales som kommunale brukere før de omtales som borgere. De som må forklare at hjemmet deres faktisk er et hjem, og ikke bare en kommunal arbeidsplass.

I Bergen har BA omtalt planer om bofellesskap for over 30 personer. Tidligere NFU-ledere advarer mot institusjonslignende løsninger.

Ingen sier lenger at de vil bygge institusjoner. Det heter samlokalisering. Hensiktsmessige boliger. Bedre arbeidsforhold. Robuste fagmiljøer.

Men institusjoner blir ikke mindre institusjonelle av at vi kaller dem noe annet.

I Nordre Land ser vi en annen side av samme utvikling. Tre beboere med utviklingshemming har blitt saksøkt av egen kommune, fordi de ikke vil flytte.

En kommune kan altså møte egne innbyggere i retten for å få dem flyttet fra hjemmet sitt.

Hvor er engasjementet fra allmennheten da?

Hvor er LinkedIn-innleggene om verdighet og inkludering akkurat nå?

Hvor er ropene fra kultur- og kjendis-Norge som fylte Verftet under Gullruten-utdelingen?

Dette er en kamp altfor få vet om. Kanskje er det nettopp derfor den er så farlig. Rettigheter svekkes sjelden i beste sendetid. De svekkes i saksdokumenter, budsjettvedtak og rettssaler så byråkratiske og tungrodde at få orker å følge med.

Det store paradokset er at vi samtidig bruker offentlige midler på rettighetsseminarer, rapporter og prosjekter som skal høre dem det gjelder.

Personer med utviklingshemming sier det tydelig: De vil bli hørt. De vil bestemme mer selv. De vil bo trygt. De vil ikke behandles som barn.

De sier det selv: Systemet er hinderet.

Det er bra at vi spør. Men hva hjelper det å spørre, hvis vi ikke har tenkt til å lytte når det de forteller er det vi ikke vil høre? 

Medvirkning uten maktforskyvning er pyntet demokrati.

Personer med utviklingshemming burde for lengst fått en offentlig beklagelse. For institusjonalisering, segregering, umyndiggjøring og alle årene samfunnet visste best på vegne av dem.

Men beklagelsen må også handle om nåtiden.

Unnskyld for det vi gjorde. 

Og unnskyld for at vi fortsatt ikke klarer å oppfylle rettighetene deres i praksis.

Derfor går spørsmålet til statsministeren og regjeringen:

Hvor går grensen for kommunalt handlingsrom når det møter retten til å bestemme over eget liv?

Hvor lenge kan staten finansiere prosjekter som skal lære mennesker med utviklingshemming å si fra, samtidig som systemet ikke tåler svaret når de faktisk sier ifra?

Den virkelige testen kommer ikke når Kaptein Tomter får applaus for å bli årets deltaker.

Den kommer når en hvilken som helst borger med utviklingshemming sier: Her vil jeg bo.

Jeg vil bli hørt.

Jeg bestemmer selv.

Da holder det ikke med heiarop. Da må vi lytte, og svare med rettssikkerhet.

Applaus er kanskje starten på noe.

Men det er ikke et trygt hjem.

Det er ikke selvbestemmelse.

Og det er ikke CRPD i praksis.