Skartveit, du trår feil!
Politikk handler ofte om å fordele og prioritere. Menneskerettigheter handler om å sette grenser for hva som aldri skal kunne ofres – uansett hvor trange budsjettene er.
Dette er en kommentar fra daglig leder i SOR, Linn Løvlie Slette,
Derfor bør FN-konvensjonen inn i menneskerettsloven. Ikke for å gi noen mer enn andre, men for å sikre at de som sitter på definisjonsmakten slutter å kalle reporterne i A-laget for svake.
En debatt på feil premisser
Når VG-redaktør Hanne Skartveit fremstiller mennesker med funksjonsnedsettelser som en kostbar særinteresse som «truer» kommunebudsjettene, er det ikke bare en uheldig vinkling – hun reiser en debatt på feil premisser.
Det hun beskriver som en dramatisk forskyvning av makt og penger, er i realiteten noe helt annet: at mennesker med funksjonsnedsettelse skal få menneskerettighetene sine tatt på alvor.
Ikke som veldedighet.
Ikke som «snillisme».
Ikke med medlidenhet.
Men som rettigheter i kraft av å være menneske.
Skremselsbildet av «den dyre byrden»
Skartveit bruker enkeltsaker som kan koste kommunene «flere titalls millioner i året». Det er klassisk skremselspropaganda: hun trekker frem de mest ekstreme eksemplene og setter likhetstegn mellom disse og CRPD.
Leseren etterlates med inntrykk av at mennesker med funksjonsnedsettelser først og fremst er et økonomisk problem.
Hvem verner konvensjonen?
Videre setter Skartveit «mennesker med funksjonsnedsettelse» opp mot «andre grupper», uten å si hvem disse «andre» er. Det er en tankefeil.
CRPD handler ikke bare om mennesker som Marita og Anita. Den omfatter alle som – midlertidig eller permanent – har nedsatt funksjon: på grunn av sykdom, skade, graviditet eller helt vanlig alderdom.
Med andre ord:
Den gjelder også bestemoren som med tiden mistet hørselen. For den gravide med bekkenløsning. For han som knakk nakken i en mopedulykke.
Å fremstille dette som at «én gruppe» gis forrang på bekostning av «andre» innbyggere, er direkte feil. Konvensjonen verner alle – ikke bare noen få.
Likestilling er ikke «snillisme»
Skartveit antyder at lovendringen er symbolpolitikk, drevet frem av snillisme og medlidenhet. Men konvensjonen handler ikke om medlidenhet. Den handler om likestilling.
Det handler om at en ung voksen ikke skal tvinges inn i institusjon, bare fordi hun sitter i rullestol.
Den handler om at en familie ikke skal straffes økonomisk fordi barnet deres trenger BPA for å kunne delta i samfunnet.
At Anders med utviklingshemming skal høres i spørsmålet «hvor kunne du tenke deg å bo?».
Når Skartveit hevder at konvensjonen vil gjøre at «rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser skal veie tyngre enn rettighetene til andre grupper», er det uten forankring i virkeligheten.
Det konvensjonen i praksis gjør, er å sikre at vi med nedsatt funksjonsevne ikke lenger skal ses på som sårbare og svake - som en byrde.
Dette er selve poenget med menneskerettigheter: De skal ikke stå og falle på stemningen i kommunestyret, på utdaterte holdninger eller størrelsen på skatteinngangen.
Vi har tatt inn kvinners rettigheter, barns rettigheter og minoriteters rettigheter i norsk lov nettopp for å beskytte dem mot kortsiktige hensyn og politiske vedtak fattet på clickbaits i VG.
Som gravid kvinne med bekkenleddsmerter ønsker jeg å stille Skartveit et enkelt spørsmål: Var det et feilsteg å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven?
Sannsynligvis ville hun svart nei.
Hvorfor skal krav om likestilling fra Norges største minoritet da reduseres til en kostnadspost vi kan stryke for å «redde kommuneøkonomien»?
Det er like lite seriøst som å hevde at alle kvinner bør slutte å jobbe.
Mindre likestilling løser ingen problemer
Kommuneøkonomien er presset. Det er det eneste Skartveit har rett i. Men det er ikke menneskerettighetene som har skapt situasjonen – og det er ikke mindre likestilling som vil løse den.
Det blir ikke bedre kommuneøkonomi av at en stor del av befolkningen opplever å bli sett på som en salderingspost.
Skartveit burde heller spurt hvordan vi kan løse en trang offentlig økonomi uten å peke ut en diskriminert gruppe som syndebukk.
Ikke svak og sårbar – men dritsterk!
Skartveit skriver om «svake grupper» som må settes opp mot hverandre. Men mennesker med funksjonsnedsettelse er verken svake eller sårbare.
Vi er arbeidstakere, foreldre, kjærester, naboer, frivillige – mennesker med ressurser, drømmer og ambisjoner. Og hovedproblemet vårt er at samfunnet er fullt av hindringer som hemmer folks mulighet til å delta. Å forsere alle disse hindringene krever styrke.
Når samfunnet investerer i at alle skal kunne leve frie liv, får vi noe igjen: kompetanse, nye perspektiver, mangfold og arbeidskraft. Nettopp det Skartveit roper høyt om at vi mangler.
CRPD er ingen mirakelkur, men et steg i riktig retning, og en anerkjennelse av at folk er folk.
