Personer med utviklingshemning har større risiko for å bli utsatt for overgrep enn andre. For å kunne bidra til forebygging er det viktig at vi forstår at det ikke er utviklingshemningen i seg selv som gir økt risiko. Risikoen ligger i de omstendighetene og livsbetingelsene personer med utviklingshemning lever under.

I 2004 gjennomførte Socialt Udviklingscente (SUS) i Danmark en undersøkelse av 156 tjenesteyteres erfaringer om overgrep mot personer med utviklingshemning. 21 % hadde kjennskap til minst ett seksuelt overgrep mot personer med utviklingshemning siste året.

Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år. 5 % er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep.

Forekomsten av overgrep mot funksjonshemmede er 2 – 3 ganger høyere enn i populasjonen for øvrig.

I straffelovens kapittel 19 om seksualforbryteleser deles seksuelle overgrep i tre kategorier.

Det er en utbredt holdning i deler av befolkningen at overgrep i nære relasjoner er mindre alvorlig enn overgrep hvor gjerningsperson var ukjent. Tilsvarende tenker noen at tilfeller hvor offer har vært beruset eller flørtet med overgriper er mindre alvorlig enn enn andre overgrep.

Mennesker med utviklingshemming kan bli utsatt for overgrep fordi de ikke har forutsetninger for å forstå konsekvenser av sitt samtykke til seksuell omgang. Dermed kan handlingene være ulovlig og straffbar selv om personen med utviklingshemning sier ja til å ha sex.

Det er vanskelig og det er lett å definere seksuelle overgrep.

Seksualisert atferd, med stort fokus på at man har stor seksuell appetitt, verbaliserer dette offentlig, eller signaliserer dette med stor tydelighet, kan være tegn på at man har blitt utsatt for overgrep. Dette er atferd som man kan utvise for å kompensere for det man har blitt utsatt for.

Hvis du og kolleganene dine er bevisst på at også personer med utviklingshemning kan bli utsatt for overgrep, er det mye større sansynlighet for at overgrep mot de du jobber for kan avdekkes og stoppes..

Man kategoriserer ofte symptomer på seksuelle overgrep i tre typer, fysiske, psykosomatiske og atferdsmessige symptomer. At disse beskrives som symptomer, betyr ikke annet enn at dette er elementer som kan være en indikasjon eller et tegn på at vedkommende har blitt utsatt for ”noe”.

Signaler på overgrep kan komme akutt, men også gradvis. Det er stor forskjell på hvordan den enkelte reagerer på seksuelle krenkelser. Utviklingsalder, grad av utviklingshemning, kommunikasjonsform, tillit til andre mennesker, personlighetstrekk og mange andre forhold spiller inn.

Ikke døm eller sanksjoner mot den som eventuelt er mistenkt. Den oppgaven er forbeholdt domstolen.

Seksuelle overgrep er straffbare. Det normale skal være å anmelde overgrep til politiet. De fleste kjente overgrep som ikke er anmeldt til politiet, BURDE vært anmeldt til politiet.

Ledelsen har ansvar for å AKTIVT bidra til forståelse og åpenhet om risiko for seksuelle overgrep. Åpenhet og gode, klare retningslinjer knyttet til temaet er blant de beste forebyggende strategiene man kan ha.

Det er sjedent tilfeldig hvem tjenestebrukeren gir signaler om overgrep til, eller forteller om overgrep til. Han eller hun velger vanligvis en person vedkommende er trygg på og stoler på. Det er viktig å ikke vise seg tilliten verdig, ved å håndtere saken på en best mulig måte -med tjenestebrukerens behov for hjelp og beskyttelse i sentrum.

Å håndtere seksuelle overgrep eller mistanke om overgrep innebærer en rekke oppgaver knyttet til den som er utsatt for overgrep, dennes familie, hjelpeverge, den som begår overgrep, kollegaer, ledelse og ansvarlige på berørte arenaer, for eksempel skole, arbeid, fritidsaktiviteter og så videre. Og ikke minst politi og rettsinstanser, samt terapeuter.

Mange personer med utviklingshemning går glipp av mye av den uformelle læringen om seksualitet som andre får med seg i barndom og ungdom.

Et seksualvennlig miljø forutsetter gode holdninger hos tjenesteytere. Som igjen kan bidra til gode holdninger hos personer med utviklingshemning. Holdningene våre skal være preget av anerkjennelse og respekt.

Et seksualvennlig miljø er viktig. Når man lykkes, vil man få et miljø som åpner for å stille spørsmål om seksualitet. Om hva som er vanlig, uvanlig, problematisk og straffbart. Med hovedvekt på anerkjennelse av seksuelle rettigheter og muligheter.

Alle ansatte skal ha kunnskap om seksualitet, og forholde seg til ulike uttrykk for seksualitet. Man må ha så mye kunnskap at man kan legge til rette for at den enkelte blir i stand til å forstå egne og andres grenser, og å si fra når grensene blir krenket.

Gode retningslinjer -som er kjent for alle- er forebyggende. Litt fordi de kan være avskrekkende for enkelte potensielle overgripere, men aller mest fordi de kan bidra til å avdekke overgrep tidlig, og dermed beskytte utviklingshemmede mot gjentatte overgrep fra samme personer.

Åpenhet er blant de viktigste forebyggende virkemidlene. Det vil si at der snakker åpent i personalgruppen om risiko for overgrep, forebygging og håndtering av overgrep, i en grad som også gjør det mulig for dere å se signaler på mulige overgrep.

I akutte situasjoner skal du håndtere situasjonen etter gjeldende retningslinjer, så hurtigt som mulig. En del av håndteringen innebærer å sikre biologiske spor, i henhold til det politiet ønsker at du skal gjøre.

Alle som jobber med mennesker som tilhører en gruppe som er mer utsatt for overgrep enn populasjonen for øvrig, bør ha et fokus på at de kan komme i en situasjon som tilsier at de kan håndtere dette. Dette skal den enkelte kunne håndtere på en sikker og god måte, som sikrer offer, og i enkelte tilfeller overgriper, på en god måte.